Utdrag fra Cesars regler

Å GÅ LØS I DEN VIRKELIGE VERDEN

Cesar, Ian, og Dune besøker parken i Berkeley

Det stedet hvor du virkelig får testet hvor pålitelig trening uten bånd er, er ute i den virkelige verden – på gaten eller i parken. For å demonstrere den praktiske bruken av alt han fortalte meg, hjemme tok Ian med seg Dune og meg til den vakre parken i Berkeley.
    «Treningen må være sterkere enn instinktene, sterkere enn enhver lyst, sterkere enn enhver distraksjon. Og det er mange distraksjoner her ute, særlig lukter. Hundens nese jo er fantastisk. Jeg gjorde en del forskning på hva de kan lukte. De kan naturligvis lukte forskjell på kjønn, kastrert eller ikke-kastrert, individuell hund fra individuell hund. Og de skiller enkelt mellom om urinen på busker og kratt kommer fra en fremmed eller en bekjent. Det er deres versjon av e-post. Det er en grunnleggende kommunikasjonsform for hundene. På samme måten som vi har e-post, legger hundene igjen duftende pee-mail (’urin-post’). Forstår du? Og dette er like viktig for dem. De er sosiale dyr.»
    Ian pekte på Dune, som hadde ruslet bort til en grønn busk og sniffet interessert på bladene.
    «Han sjekker hvordan det går med gutta han tidligere har møtt på turene sine. Han har ikke vært i denne parken på et års tid. Og nå lukter han og tenker: ’Aha! Her har Fido vært! Han møtte jeg jo for et par uker siden oppe i byen. Interessant!’ Skjønner? Det er akkurat det samme som når du har vært borte på ferie en stund og har en haug med e-post å gå igjennom når du kommer hjem.»
    «Saken er», fortsatte Ian, «at dette er så viktig for hunden at det blir en distraksjon. Og derfor må vi gjøre det om til en belønning i økter som dette.»
    Ian viste meg hva han mente med å gjøre distraksjonene i parken og Dunes intense sniffing om til en belønning som virker til vår fordel og ikke imot oss. Den første forutsetningen er at hundeeieren har innarbeidet en pålitelig ’sitt!’-kommando. ’Sitt’ og ’innkalling’ bør trenes inn hjemme først, så man starter med et mindre område.
    «Man starter med treningen på baderommet eller i stua – kanskje i bakgården, i hagen eller et annet mindre område hvor man har full kontroll. Etterpå henter man inn hunden til en venn, og da blir området en distraksjon og vennens hund en fristelse. Og så lar vi alle disse elementene som var distraksjoner, som gjorde at hunden var ulydig, og dermed gjorde eieren så sint at han straffet hunden, bli til en belønning i stedet.»

    Ian demonstrerte med Dune hvordan metoden virker. Han lot Dune gå løs som den ville, men holdt øye med hva den gjorde. Hvis Dune vandret litt for langt av gårde, ropte Ian «Dune, sitt!». Jo raskere Dune reagerte på kommandoen, jo raskere lot Ian den gå fri igjen, for å heve premien sin med å få snuse fritt rundt i buskene. Han lot den gå fri ved å si «gå og lek!». Jeg la tidligere merke til at Kelly brukte ordet «fri!» med samme betydning. Hvis Dune ikke satte seg raskt nok, ville Ian øke intensiteten i stemmen og bli mer bestemt, helt til Dune satt, og så kalte han den inn mot seg og kommanderte ny ’sitt!’.
    «Hvis han snuser rundt der ute og setter seg umiddelbart på kommando, så får han også raskt belønningen (snusingen) tilbake. Men hvis han ikke setter seg umiddelbart, så må han først komme inn mot meg og gjenta øvelsen til han setter seg raskt, før han får igjen belønningen. Så, til slutt, lærer hunden at hvis den bare setter seg raskt på kommando, så slipper den raskere fri og kan ha det hyggelig her ute.»

Dune i parken

    Ian og jeg var enige om at når du er ute i verden med hunden din – enten det er i parken eller på en fortauskafé –, bør hunden ha minst én del av sin oppmerksomhet rettet mot deg til enhver tid. Ettersom Dune og Ian ikke hadde gått i parken på en lang stund, var det åpenbart at Dune ikke var helt fokusert til å begynne med. «Han er ikke helt med meg ennå, så derfor blir det mer trening enn lek. Men så snart han er på nett og setter seg umiddelbart på kommando, blir det mer rusling og snusing.» En av grunnene til at denne øvelsen er så utfordrende, er at luktesansen er så sterk at hunden knapt ser eller hører deg når den får teften av noe. Og det er en utfordring for oss mennesker fordi vi så raskt blir utålmodige og følelsesladet når vi tror at hunden ignorerer oss.
    «Ørene er slått av. Hunden hører deg bokstavelig talt ikke når han snuser», sier Ian. «Jeg sammenligner det med min sønn eller med kona. De gjør ikke bestandig hva jeg ber om med en gang, men jeg vil ikke bli irritert eller sint på dem. Jeg elsker dem. Og det samme med hunden.
    «Ja vel, så du sitter ikke på første kommando? Greit nok. Men du skal gjøre det! Og når du har gjort det, skal du gjenta øvelsen helt til du lystrer umiddelbart. Jeg ser på treningen som en vedvarende prosess.»

BEREDSKAPSNIVÅ EN, TO OG TRE

Ian Dunbar holder seg til sin berøringsfrie filosofi så langt det er mulig, også i parken. «Jeg bruker stemmen min i treningen, og jeg bruker den også til å gi reprimander. Det er en form for straff, men det er en ikke-aversiv straff. Hunden forstår variasjoner i stemmebruken din og du kan bruke dette aktivt. Jeg bruker en meget nyttig metode, som består i å gi hunden en ’kode’ for hvor viktig hver kommando er.»
    Denne koden kan formidles ved hjelp av energinivået eller tonefallet i stemmebruken. Jeg merket meg at Ian varierte tonefallet og lydnivået mye i løpet av den tiden vi tilbrakte sammen, for å oppnå forskjellige responser. En av de kreative løsningene han foreslo, var å trene på å rope til hunden med en stresset stemme i en ellers normal og rolig situasjon hjemme, for så å premiere den rikelig. «Du må unngå å trene hunden hvis du er opprørt på noen måte. Det vil ikke fungere. Men du bør allikevel trene hunden i å høre på deg når du virkelig er opprørt eller redd. Den første gangen en hundeeier bruker kommandoen ’sitt’ i en nødssituasjon, kan det hende de roper ’Rover, sitt, sitt, SITT!!!’ og hunden tenker: ’Jeg tror ikke det, nei. Du skriker til meg!’ Hunden kan få panikk og stikke av. Derfor øver vi på å gi hunden kommandoer med en høy stemme. Og alt det betyr for hunden, er at den kommer til å få en enda bedre premie. På denne måten vil ikke hunden tro at du er sint på ham, hvis du roper på ham med høy stemme når han løper ut i en trafikkert vei. Han forstår at det er viktig å etterkomme beskjeden, og at en stor premie er på gang hvis han lystrer.»
    Den andre måten Ian oppnår «koding» på, er ved å bruke hva han kaller «beredskapsnivå en, to og tre». Han bruker både tonenivå og hundens navn for å gradere viktigheten av kommandoen han gir hunden.
    «Så når jeg sier bare ’kom’ til Omaha, forstår han at det ikke er en kommando, men et forslag. Dette er ’beredskapsnivå 1’ og gjelder for omtrent nittini prosent av tiden jeg er sammen med hundene. Hvis vi for eksempel sitter i sofaen, kan jeg si til hunden: ’Hei, kamerat, sett deg ned.’ Han har da valgmuligheter når det gjelder å reagere. Men hvis jeg virkelig vil at han skal reagere, sier jeg ’Omaha, sitt!’. Og så snart jeg sier navnet hans, ’Omaha’, før kommandoen, vet han at han må følge opp med en gang. Uten unntak. Det er ingen diskusjon, ingen trusler, ingen fysisk maktbruk. Når jeg sier ’Omaha, sitt!’, vet han at det første som må skje før livet hans kan fortsette, er at han må sette seg. Og at han må gjenta øvelsen til han sitter på første kommando. Og så lar jeg ham fortsette med livet sitt igjen. Dette er ’beredskapsnivå 2’. Når hunden lærer at den kan ta det rolig mesteparten av tiden, blir responsen mer pålitelig når du virkelig trenger den.»
    «Du kan ofte se foreldre praktisere samme systemet ovenfor barna sine, særlig i flerspråklige familier. De vil for eksempel plutselig slå over fra engelsk til spansk. Mor sier for eksempel: ’Johnny, legg den fra deg’, ’Johnny, ikke rør den’, ’Johnny…Juan,siéntate!’ Og så snart mor endrer språk til morsmålet, reagerer den lille gutten umiddelbart.»
    Jeg brast ut i latter fordi dette er akkurat slik det foregår hjemme hos min egen familie.
    «Og til slutt har vi ’beredskapsnivå tre’, som vi bruker når vi er på TV eller i lydighetskonkurranser. Når jeg kaller Omaha ’Wahoo’, vet han at det er showtime, og at han må se på meg, smile og holde halen høyt. Noen ganger vil du ha absolutt lydighet og den aller beste innsatsen. Og vi kan signalisere dette til hunden ved å bruke et annet navn eller en annen kommando.»

SITT OG INNKALLING

Mens vi var i parken, demonstrerte Ian hvordan han brukte en pålitelig sitt-kommando på avstand for å kommunisere med Dune når den gikk løs. Han anbefaler at hundeeiere lærer å få en helt pålitelig ’sitt’ før de går videre med den mer krevende innkallingen. «Målet mitt er at hundeeieren skal være i stand til å få hunden til å sitte i enhver situasjon. Jeg bruker ’sitt’ eller ’ligg’ i nødssituasjoner. La oss si at hunden vandrer rundt og det kommer et barn løpende forbi. Hvis barnets mor sier at hunden hoppet på barnet, blir den betraktet som lovbryter med en gang. Så jeg ber hunden om å sitte og lar den sitte der til barnet har passert. Hunden sitter og blir sittende fordi den vet at dette er rutinen. Den tenker: ’Ian ber meg sitte, så jeg sitter! Jeg sitter fordi jeg bestandig gjør det. Jeg sitter fordi jeg får gå og leke etterpå.’ Så distraksjonene, lekingen og løpingen i det fri er premien jeg bruker for å få en pålitelig ’sitt’.»
Men pass på å ikke bli overmodig, sier Ian, selv om du har trent aldri så mye. «Når folk forteller meg at hunden deres er sååå pålitelig, tar jeg frem lommeboken og sier: ’Ok, jeg vedder hundre dollar på at den ikke består min lille test.’ Og hittil har ingen hunder bestått testen, selv om den bare består i å be hunden sitte åtte ganger på rad… men i forskjellige merkelige situasjoner. Jeg ber eieren legge seg ned eller stå ute av syne. Og det er bare en test av hvordan hunden oppfatter kommandoen.»
«Poenget er at de fleste hundeeiere ikke kan kontrollere hunden hvis de står med ryggen vendt mot den, selv om den er bare en meter unna. Så hva om hunden er førti meter unna og du står med ryggen til og den jager et barn eller en hare? Forstår du? Problemet viser seg å være at hunden ikke vet hva ’sitt’ betyr, når den ikke kan se ansiktet ditt. Derfor liker jeg å demonstrere for folk at hunden deres ikke er pålitelig. Og at vi kan gjøre en del øvelser før de går for raskt frem og slipper den løs i en park. Unngå å legge forholdene til rette for at hunden skal feile. Sørg for at livskvaliteten og opplevelsen blir best mulig for den.»

LIKHETER OG FORSKJELLER

Etter to dager satte Ian og jeg oss ned med et par øl for å diskutere hva som brakte oss sammen, og hva som kanskje skilte oss fra hverandre. Vi deler definitivt dype følelser for hundene og behovet for å lære hundeeiere å bli bedre mennesker for hundenes skyld. Vi ønsker begge å vise folk hvordan de kan se verden gjennom hundenes øyne, selv om vi har våre egne måter å gjøre det på, som i noen tilfeller ser ut til å være motstridende. Nå som vi hadde tilbrakt en del tid sammen og han hadde sett hvordan jeg samhandlet med hundene, fortalte Ian om et par spesifikke ting han skulle ønske jeg gjorde annerledes, særlig på TV.
    Han sa: «Vi har kanskje noen dissenser, men det er egentlig ikke så mange av dem. Jeg vil gjerne se at du går litt saktere frem med noen av hundene, selv om jeg forstår at du presses av dem som står bak deg. Du har en regissør, en produsent og kamerafolk som forventer at du rasker på og gir dem litt action. Og du har bare femten minutter på deg. Men jeg skulle gjerne sett at du tok deg bedre tid og kastet frem noen godbiter i ny og ne. Se om du får hunden til å ta en godbit fra hånden din. Jeg tror dette ville være litt ekstra magi å vise folk. Og siden du har en fantastisk evne til å ’lese’ hundene, kan du lære av dem når de er hissige. De beste leksjonene jeg har fått om hunder, har ikke kommet fra noen bok. De har kommet fra alle de gangene jeg gjorde skikkelig feil og havnet i situasjoner hvor jeg tenkte: ’Ja vel. Da skal jeg aldri prøve dette igjen.’»
    For min egen del beundrer jeg Ian Dunbars utrolige kunnskapsnivå og praktiske evner. Og jeg vil ta med meg mye av det jeg lærte hos ham, og innlemme det i mitt eget arbeid. Men på noen områder er våre personlige stiler meget forskjellige. Å arbeide i stillhet med hundene er dypt forankret i min personlighet. Jeg ville ikke kunne slå over til den utadvendte, overstrømmende og verbale personligheten Ian har, uten at hundene ville gjennomskue at jeg var falsk. Ians teknikker virker så godt for ham fordi han er 100 prosent genuin. Han oppfant metodene og utfører dem helt briljant. De har sitt utspring i hans personlighet. Jeg mener også at hundene bruker berøring når de kommuniserer med hverandre. Så når jeg bruker en selvsikker og bestemt berøring, som ikke er ubehagelig eller ondsinnet, er dette en veldig naturlig måte å omdirigere hundens oppmerksomhet på. Ian Dunbar mener at de fleste menneskelige hender ikke kan stoles på, og at bruk av berøring medfører en risiko for misbruk.
    Men alle disse meningene understreker budskapet i denne boken, nemlig at det er viktig å tilegne seg kunnskap fra og å eksponere seg for mange forskjellige ideer, mange forskjellige teorier og mange forskjellige metoder. Du må finne noe som virker for deg og for din personlighet og for dine verdier og for dine hunder.
    Det kjentes som om Ian Dunbar og jeg hadde oppnådd noe viktig sammen ved å åpne en kommunikasjonslinje og ved å vise verden at det er mange alternativer og muligheter, og at vi begge ønsker fredelige og balanserte hunder og mennesker.
    «Vi må kunne klare å snakke sammen. For budskapet du og jeg prøver å formidle, Cesar, er meget viktig. De største fobiene folk har, dreier seg om å komme overens med andre mennesker. Dette er ferdigheter vi kan hjelpe med. Ikke bare må vi komme overens med andre levende vesener, men til og med en annen art. Jeg tror det er viktig å snakke med folk som ikke ser alt på samme måte som deg selv, særlig hvis du vil endre på noe. Jeg er ikke typen som unngår folk når de ikke er enige med meg. Det er disse jeg vil snakke med. Jeg vil ikke begrense publikumet mitt ved å preke kun til dem som allerede har konvertert. Det gjelder å holde dialogen i gang. Og selv vårt lille spesialiserte fagområde har en analogi til resten av verden. Verden består av forskjellige mennesker, og alle ser ting på forskjellig måte.»

«LYNET» JUNIOR KOMMER TILBAKE

Før jeg skulle reise hjem, ville jeg gjerne rette opp en viktig misforståelse. Nei, det handlet ikke om meg selv, mine metoder eller min filosofi om hundearbeid. Det handlet om Junior. Jeg kunne ikke forlate Berkeley så lenge Ian Dunbar trodde at min fantastiske pitbullassistent var treg!
    Jeg hadde fått en åpenbaring da Ian hentet frem salatbladene som motiverte Claude, og da han snakket om å finne den spesielle tingen som tente din egen hund. Junior har bestandig elsket tennisballer. Han hopper som en kenguru, pløyer gjennom jorda som en bulldoser, dykker under vann som en delfin og tar av som en racerbil for å få tak i den ettertraktede tennisballen. Hva om jeg spurte Ian om å prøve anmodning-lokkemat-respons-premie-sekvensen sin med Junior igjen og bruke en tennisball i stedet for godbit?
    «Joda, han er en helt annen hund i dag», sa Ian etter å ha arbeidet med Junior en stund ved hjelp av tennisballen. Junior gjennomførte øvelsene svært raskt og slapp aldri tennisballen med øynene. «Han er flink. Sannsynligvis den raskeste hunden jeg har sett.»
    «Ja», sa jeg, «han er ’lynet’ Junior.»

Ian Dunbar trener med Junior